Hver påske kom påskesyken - noen kastet opp. På ulike steder rundt hytta, området ble teppebombet av spy. Og nedslagsfeltet var omfattende. Til slutt kunne ikke barna leke utenfor i snøen.
Det var alltid noen andre som fikk påskesyken. Familien, gjestene. Aldri jeg. Jeg visste ikke hva som var verst, å være dårlig, eller å se på de dårlige og vente på at det skulle bli min tur. Som aldri kom.
Så solgte vi hytta, ditch'et fjellet og kjøpte leilighet nederst i skianlegget. Med innlagt vann og do, med varmekabler og halleluja. Og påskesyken forsvant.
Helt til for 4 dager siden. Da dukket den overraskende opp igjen. Hos meg. Den så vi ikke komme. Jeg med stålhelsa, liksom. Vi hadde såvidt ankommet påskefjellet, før jeg havarerte. Og ble liggende på isolat i 36 timer. Deretter hanglet jeg rundt med Biola som beste følgesvenn de påfølgende to døgn.
Nå er jeg på beina igjen, og ingen ting tyder på at de andre påsketuristene kommer til å lide samme skjebne. Håper vi.
En påsketurist vi observerte utenfor leiligheten i fjor på denne tiden ble nok utover samme kveld og natt også rammet av påskesyken. Men, i motsetning til alle oss andre, var nok hans variant av en meget selvforskyldt art.
God påske!
::
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar