Høstens vakreste eventyr

Nei. Jeg har ikke sprunget Grete eller Tom Waitz-løpet. Ei heller Oslo Maraton. Selv om det tidvis føltes som vi stod i ro midt i hovedfeltet. Nei, vi har deltatt i mer matnyttige greier. Familien har vært en del av korpsets høstloppemarked. Fra onsdags ettermiddag. Til søndags kveld. 

Høstens vakreste eventyr. Et av de dummeste uttrykkene jeg vet om. 

Høstens? Ja, definitivt. Selv om vi stod i t-skjorte og pushet mer eller mindre pent skrot. 
Vakreste? Joda. Som allerede nevnt: været var vakkert. Det samme var innsatsen til alle korpsbarna og den voksne besetning. Ja, og så kanskje det ene paret med Gucci-sko vi solgte. Oppførselen til noen av kundene, derimot - som var av den formening at loppemarked betyr at ingen ting koster mer enn 5 kroner og at det er helt ålreit å stjele - det fantes ikke vakkert. 
Eventyr? På ingen måte. En høyst reell hendelse. 2 ganger årlig.

Et av mine favorittøyeblikk er åpningen av loppemarkedet første dag. Kundene er ivrige, og stiller opp i kø allerede en time før åpning. Og der står de, bak sperrelinjen, som kaniner i bur som venter på å bli sluppet ut. Når så snora kuttes, ser det slik ut (denne gangen akkompagnert av Juniorkorpsets konsert i Gjøvik tidligere i høst):

Jeg slutter aldri å la meg fascinere av engasjementet. Og av muligheten til å kjøre det i fortfilm.

I år så vi noe nytt: i første åpningsminutt var det kamp om - KOFFERTER! Den så vi ikke komme. Folk ramlet over raden av kofferter, halte og slet i dem. Et kjempespetakkel, rett og slett. Pussig.

Interessen for kofferter begrenset seg i hovedsak til en gjeng fra de nordafrikanske regioner. 10 minutter før vi la ned årets loppemarked solgte jeg 9 kofferter til samme mann. Et gyldent øyeblikk til å finne ut av hva denne gjengen egentlig bruker alle disse koffertene til. "Vi reiser" var svaret. Javel. Så gjør de vel det.

Koffertgjengen. Som har vært på ihvertfall like mange loppemarked som jeg har. Som fylte hver koffert med bagger og vesker, og prøvde å betale bare for selve kofferten. Som rasket sammen 20 par sko, nektet å betale mer enn 50 kroner for hele greia, ropte og skreik - og som til slutt ble kastet ut av skoteltet. Av meg. Min indre dittkjerring får slippe løs når jeg jobber på loppemarket. Og dessverre trengs det. Gjengens overhode, også kalt Herr Kongo (ikke helt politisk korrekt, men...), ble etterhvert observert i å lure barna våre til å selge gryter - mengden kunne fylt et storkjøkken - for en tier. En ropende, nokså bred og veldig svart mann med usannsynlig mørk stemme kan skremme både liten og stor. Hvilket medførte at Herr Kongo fikk utdelt en egen Key Account Manager - en av korpspappaene kontrollerte at et hvert kjøp mannen gjorde var "innafor". Trist at det var nødvendig, men sånn ble det. Til våren skal vi ha et helt KAM-team klart.

Når det første trøkket har lagt seg, har folk tid til å prate. Og da får vi høre mye rart. En mann trengte ergometersykkel, og kjøpte den vi hadde til 250 spenn. Han hadde en lignende hjemme, men trengte en til kona. Så kunne de sykle tur sammen, hver dag kl.14. Da går det Derek på TV. En annen pratet villig vekk om hva han skulle vitne om i retten påfølgende mandag. I en fæl sak med mye mediadekning. Som vi alle hadde hørt om. Det er ikke alt vi har lyst til å høre. En tredje mann kom drassende med et 120 cm høyt elektrisk apparat med en orange klump på toppen. Til klumpen var det festet en bred strikk. Kona hadde kjøpt den for 40 kroner. Det var visst en slags rumperister. Damen hadde allerede fikset på flere deler av frontpartiet, og var tydelig på at det nå var bakpartiet som var i fokus. Vi ba henne komme tilbake til våren for å vise oss resultatet.

Flere barn fant til sin forskrekkelse sine egne ting til salgs, og flere familier ble nødt til å ta hjem igjen lopper de selv hadde gitt. Oss inkludert. Riktignok gjalt dette mine egne støvletter, som et av barna ville ha. Hun skulle kle seg ut i "gamlisklær" på skolens 75års-jubileum den påfølgende mandagen. Great. I tillegg kom vi hjem med en snakkende papegøye. Heldigivs batteridrevet. Den havner mest sannsynlig tilbake på loppis til våren. Annet er det med de gamle Timberlandstøvlene til minstejenta. De er på vei til Nepal. 2 par bunadssko er på vei til Tanzania. 

Et halvt år til neste gang. Det er bare å glede seg.

:::