I mange år levde barna i den tro at julenissen var på jobben til mamma hver eneste dag. Han var jo der hver gang de var der (på de årlige juletrefestene). Takk og gudsjelov for at så ikke var tilfelle. Tenk å hatt en svett, sur, julenissekledt Teddy Scott valsende rundt i kantinen i hver lunch?
Nei takk.
Illusjonen om julenissen gikk etterhvert over, og i dens sted oppstod troen om at det på mammas jobb på daglig basis ble servert pølse og potetstappe til lunch. Det hadde de jo hver gang de var der (en og annen fredag).
Jeg skiftet jobb i sommer, og på den nye jobben har vi bordtennisbord. Og akkurat det hadde yngstejenta planlagt å bruke en god del av valgdagen på. Vi fikk spillt et par ganger, men noen heldags turnering ble det overhode ikke. Jeg hadde skumle planer om å sende den ivrige bordtennisspilleren bort til en kollega som i sommer fikk lurt meg til å spille med sønnen hans, men kollegaen holdt seg klokelig skjult.
Dagen snirklet seg sakte avgårde for min lille gjest. Selv om hun var utstyrt med både telefon og Galaxy Tab, gikk ikke tiden spesielt fort. Hun var tydelig misfornøyd med at mamma'n hele tiden måtte i møter eller skrive rapporter. Det var nok ikke den ideelle dagen å ha med barn på jobben, men jeg hadde i forkant behørlig forklart at jeg måtte jobbe på jobben. Det hjalp hverken med nye notatbøker eller tusjer. Eller buffet-lunch med en klissete jordbærmuffins til dessert. Det gøyeste vi gjorde var å lime reiseregningskvitteringer på A4-ark. På et tidspunkt fant jeg henne slik:
Mamma, har du det virkelig SÅ kjedelig på jobb? Hver. Eneste. Dag??
Neste gang skolen har fridag drar minstejenta frivillig på SFO. Nokså sikkert.
:::
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar