Nye verb i det norske språk

Minstejenta har skrevet et nydelig brev til bestevenninnen, akkurat så ærlig som en åtteåring kan skrive det. Jeg fikk lese:

Min far fikk i riktig gamledager lurt en nervøs klassekamerat som ble hørt i leksene han ikke hadde gjort. Gutten ble bedt om å nevne et verb, og far hvisket et eksemplar i øret på klassekameraten. Verbet som gutten presenterte for læreren var "å kål". Det falt visstnok ikke i god jord.

Setningen "hoper at du brever til bake" hadde nok heller ikke blitt godkjent av læreren i gamledager. Ikke av dagens lærere heller, vil jeg tro. Da jeg første gang leste brevet, måtte jeg le, mens minstejenta oppriktig lurte på hvorfor man ikke kunne si "brever". "Det heter skriver, lille venn", svarte jeg.

I kveld fortalte jeg om brevet til to tidligere kollegaer, og da kom vi frem til at verbet kanskje ikke var så rart allikevel. Vi har jo klart å lage verb både av substantivene "sms" og "mail".

Så, Per-Egil Hegge - this one's for you: å breve - brever - brevet - har brevet.

. . .