Home Improvement - del 1

Vi pusser opp kjelleren - et lenge etterlengtet prosjekt. For barna. Og meg. Ikke for Herr Bang. Det er "hans" rom, med treningsbenk, kino, filmklubb med gutta og popcorn i sofaen. Allikevel har jeg greid å overtale Herr Bang om at det trengs oppussing. Vi har nå distribuert hele kjellerstuens innhold i alle tilstøtende rom, og klarer med et nødskrik å forsere pappeskehaugen for å komme frem til vaskerommet. Å hente frem saker fra øvrige deler av kjelleren er utopi.

Den gamle Rusånes-sofaen fra 1930 - min farmor og farfars - skal i denne anledning ut. Jeg har kjøpt ny for lenge siden. Og jeg blir stadig oppringt av utkjøringsfirmaet som gjerne skal bli kvitt sofaen. Snart, har jeg svart. Snart. Vi skal bare male og legge parkett først. Min mor er ikke udelt enig i at sofaen skal ut, og jeg har måttet google møblementet. Uten å ha blitt noe klokere. Kanskje må jeg gå til Blomkvist. Mye styr for en gammel og absolutt oppbrukt sofa. Herr Bang har vært plaget av dun som har fløyet ut, og hullene er tapet med sølvtape - familiens universal-reparasjonsmiddel.

Veggene ble endelig malt, og her om dagen måtte vi i hui og hast ut for å anskaffe parkett for å holde håndtverkertrykket oppe. Mange faktorer gjorde at det ble travelt, vi måtte hente henger, hente og levere barn, handle mat og helt til slutt kjøpe parkett og tilbehør. Alt ble kjøpt og betalt, og det gjenstod bare å rygge hengeren opp en bakke og en sving. Nederst i bakken møtte vi en varebil. Som stod helt stille. Inne i bilen var det frenetisk aktivitet. Vi ble sittende og kikke inn i varebilen en stund - hvor lenge skulle han stå der? Vi kom oss ikke videre før fyren flyttet bilen. Mannen følte vel etterhvert at han ble iakttatt, kikket til høyre - og så rett på oss. Han gjorde da følgende sammenhengende bevegelse: heiste opp skuldre, løftet underarmene opp i 90 graders vinkel med håndflatene vendt opp, underleppen ble skjøvet ut mens han blåste ut litt luft mellom leppene. Og i høyre hånd holdt han girspaken. Den hadde løsnet fra bilen. Da kunne vi ikke annet enn flire.

Etter noe som virket som en evighet fikk varbilen kontakt mellom girspake og gir, og vi kunne endelig rygge opp hengeren. En halv svidd clutch senere, og med ryggehjelp fra en av de ansatte på varelageret (han hadde kjørt campingvogn) - var vi endelig klare for ombordlasting. Og det gjorde vi. I full fart. Alt stod klart til oss i vareutleveringen, og vi bar som helter.

Vel hjemme igjen formelig sprang vi inn med all parketten. Det var -20 grader ute og at ytterdøren skulle stå åpen i utrengsmål var uaktuelt. Vi dumpet den fra oss i gangen og lot den være der. Så kunne parkettleggeren hente derifra. Henger ble tilbakelevert, hengerfeste avkoblet og vi var kjempefornøyde med innsatsen.

Dagen etter ble jeg stående og se på de to stablene som opptok mesteparten av plassen i gangen. Var det ikke veldig mye parkett? Jeg talte. Og kunne svare meg selv at jo - vi hadde fått med oss 12 pakker for mye. Yikes! I hastverket hadde vi rasket med oss hele pallen i steden for å ta den mengden vi hadde betalt for.

Så nå er det bare én ting å gjøre: reversere hele prosessen. Hente henger, laste på hengeren, kjøre med parkett, rygge opp bakken og svi resten av clutchen, få hjelp av campingvogn-sjåføren, levere parketten tilbake. Og si pent unnskyld.

. . .