mandag 25. mars 2013

Dorulldebatten

Nylig leste jeg et innlegg på en av mine favorittblogger om do-rutiner. Nærmere bestemt om hvilken vei dopapiret skal henge. Et stadig tilbakevendende tema, selv om de fleste av oss vet at det skal henge utover.

Hjemme hos oss plages vi sjeldent av dopapir som henger feil vei. Av den enkle grunn: det er bare jeg som henger opp nye doruller. De andre familiemedlemmene har ikke denne aktiviteten inkludert i sine rutiner. Der er prosessen heller noe avstumpet og går slik:


BRUK -> BRUK -> BRUK OPP -> SLIPP DORULLKJERNEN DER DET PASSER BEST AKKURAT NÅ

Som for eksempel




Aldri her



Jeg prøver med jevne mellomrom å forklare gjengen at de både må henge opp ny dorull OG kaste den tomme. Uten hell. På et tidspunkt samlet jeg en hel uke på alle de tomme dorullkjernene jeg fant slengende, for så å vise familien hvilket stort antall det egentlig dreide seg om. Det sank aldri inn. De trodde vi skulle lage dorullnisser.

På fjellet skjer det samme - tomme doruller over alt. I tillegg har vi der også en annen variant. Dorullholderen har større diameter enn den vi har hjemme. Og ved nærmere studier viser det seg at jo større diameter, jo lettere får dorullen egenfart. Og jo lettere fart, jo oftere skjer dette:




Dorullen blir aldri helt den samme når den blir forsøkt satt sammen igjen, uansett hvor godt jeg prøver.



Og sånn går nu dagan. Vår familie er langt fra moden for diskusjonen om papiret skal brettes eller krølles før det tas i bruk.

Dorulldebatten ruller nok videre.

. . .

2 kommentarer:

  1. Gjør dette jeg også... men jeg morer meg med å presse dem inni hverandre... helt til den ytterste sprekker.
    Da fungerer'n som oppfyrings-kubbe i peisen :-)
    Prøv det kjære svigerinne! :-)

    SvarSlett
  2. Smart, onkel Espen! Smart! Bare man hadde hatt peis som virket... (og som ikke var full av kaniner)...

    SvarSlett