torsdag 11. april 2013

Loppemarked - et sosialantropologisk studium

Dette hadde jeg - som tidligere fikk eksem av alt som lignet loppemarked - aldri trodd jeg skulle skrive:

Forrige helgs loppemarked var fantastisk og uten sidestykke! 

Vi hadde

  • fint vær (det var iskaldt, men jeg hadde tatt på skibuksa)
  • mange fine lopper (og mye skrot)
  • ekstremt mange besøkende (og mange kjente kranglefanter)
  • gode kaker (som ble spist opp så altfor tidlig)
  • ingen konkurrenter (på vestkanten)
Jeg var, som ved tidligere loppemarkeder, tildelt rollen som sjef for Sko og Vesker. En operativ sjef sådan, jeg var dørvakt og kommandant i skoteltet. Kjempegøy! Dirigerte og hoiet og ropte på køen, holdt igjen folk slik at det i det heletatt var mulig å se sko blant alle folkene der inne, slapp inn de hyggelige før de som var sure. Og jeg gjorde det jeg kunne for at pruterne ikke skulle få gå for langt ned i pris. Det var til tider som å være på et marked i Marrakesh. (Ikke at jeg noen gang har vært på et slikt, og ikke skal jeg det heller, langt derifra. Jeg har vært i Istanbul og Kusadasi, og det holder i evigheter. Virkelig. Evigheter). 

De mange besøkende kom ramlende inn gjennom sperrelinjer og porter, akkurat slik de gjorde i fjor. Filmen under illustrerer dette ganske bra. Det artige er at filmen likegodt kunne vært fra i fjor. Det var de samme menneskene som kom springende. Både lørdag og søndag. Jeg bøyer meg i støvet for iveren. Og for troen på at det kom nye lopper på søndag.



Mine venner fra Nigeria dukket riktignok ikke opp. Men det gjorde den gamle, rare, litt uflidde mannen med blå boblejakke og sidrumpet joggebukse, lange tenner og enda lengre tannkjøtt. Han ble glad da han så meg, og ga meg både klem og kyss på kinnet. Mitt snev av OCD (obsessive compulsive disorder) sparket inn, og ønsket om en våtserviett var lenge sterkt. Den gamle damen var også der, og ved to anledninger måtte jeg både ta av og på henne sko. Hun satt på en pappeske som muligens kunne kollapse. Det skjedde ikke. Damene fra Polen var der alle sammen, det samme var damene med skaut og sure og bebartede menn. Sko kjøpte de alle sammen. Etter alvorlige omganger med pruting og dramatisk kasting av sko de mente var for dyre.

Under utpakkingen av loppemarkedet fant jeg en kjevle. Den var fin å ha som kødirigeringsdevice tenkte jeg, og slang den over skuldra. Da køen tetnet seg til som verst, la jeg fra meg kjevlen på bordet ved siden av meg. Ikke mange minutter senere var den borte. Noen hadde stukket hånden inn fra siden på køen og rappet kjevla. Jeg fant aldri synderen, men flere andre ble knepet i tyveri og kastet ut fra loppemarkedet. På livstid. Vi leker ikke butikk.

I det hele tatt minnet mange av loppemarked-kundene meg om kaninene som bor hjemme hos oss. De stod og ristet og gnagde i inngangsporten (buret) én time før vi åpnet. De kastet fra seg sneiper, snusposer og kakerester (kaninlort) inne i skoteltet og over alt ellers. Og de rev og slet hull i alle sekker og pappesker vi hadde satt unna til senere oppakking (gnagebehov), på tross av gjentatte beskjeder om å ligge unna (10 senkunders husk).


Gjennom hele helgen fikk min inner bitch i store perioder fritt spillerom. Familien har merket lite til direksjoner denne uken - de har i liten grad blitt satt under administrasjon. Jeg burde kanskje jobbet på loppemarked oftere.




. . .

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar