Cup er cup

Vår første håndballcup er opplevd og overlevd. Eldstejenta og jeg har vært på Slottsfjellcup sammen med godt over 200 andre håndballag.

Forrige helg ble derfor dels tilbragt i en lite sentralt plassert håndballhall, dels i Tønsberg sentrum og dels på en luftmadrass i en gymsal sammen med 50 andre barn og voksne. Vi delte ikke luftmadrass alle 50, altså.

Vår elektrisk oppblåsbare Biltema-madrass var diger, men salen var enda større. Rundt regnet dekket ikke madrassen vår mer enn ca 3% av tilgjengelig gulvareal. Madrassen var flott å sove på, men lett å trille ut av. Det klarte eldstejenta natt til søndag. Jenta ved siden av hadde en like stor madrass for seg selv. Forskjellen var i store trekk at vår var tett. Hun våknet lørdag morgen i midten av madrassen, helt nede på gulvet.

Å sove i en sal med 50 andre var interessant. 40 jenter i alderen 10-12-år er ikke lett å få stille. Samtidig. Lyset ble slukket fredag kl.23, men lyd var det til langt over midnatt. Spesielt av laget på andre siden av skilleveggen. Første soveposehoppende barn var i gang kl.06:10 lørdags morgen, første håndball ble satt i gymsalens mål kl.06.15. Det høstet ikke stor applaus av bråkmakerne på andre siden av skilleveggen – de skulle ikke spille kamp like tidlig som oss. Lørdags kveld var det heller ikke lett å få jentene i seng, høye som de var på soveposemoteshow og mengder med godteri. Eldstedatteren ga til slutt opp og sovnet med en t-skjorte over øynene. Jeg fulgte tett etter og sovnet som nr.2 i hele salen rett før kl.24, i flombelysning og 71 decibels bråk (ja, jeg målte med en av mine favoritt-app’er).

Jeg har aldri hatt større problemer med navn, navneafasi er det stort sett min mor som har lidd av (jeg har blitt kallt alt fra min brors navn til min fars navn, min bror har tilogmed blitt kallt for hundenes navn - sorry mor..). Men i denne settingen må jeg innrømme at jeg slet. Av 19 jenter og 6 mødre var det 5 som hadde 3-bokstavsnavn, bestående av 66% stort sett like vokaler. Flere jenter het nesten det samme, bare med forskjellig ending. Resten het noe på Ch. Og de fleste var tynne og høye og hadde langt hår. Det hjalp ikke at de hadde like drakter.  Mødrene hørte jeg stort sett bare navnet til da vi presenterte oss. I presentasjonsøyeblikket, vet vi jo,  er vi mest opptatt av å si vårt eget navn, ikke å registrere det den andre sier. Så også med meg. Det ble mye ”du” og ”mamma’n til” den helgen. Laglederen var jeg glad jeg husket navnet til, og det brukte jeg flittig.  Søndag gikk det opp for meg at jeg hadde brukt helt feil navn på henne. Siden fredag. Det lignet ikke engang. Ikke rart hun ikke reagerte alle de gangene jeg ropte.

Gourmet-opplevelser var det få av. Ingen, faktisk. Vi spiste pizza, tacos og ferdigskåret brød hele helgen. Lørdag var det felles middagsbespisning i et partytelt utenfor kulturhuset. Alle fikk utlevert en papptallerken som i matkøen ble fyllt med tacos-innhold fra plastbakker. Da vi satt benket ved et langbord innerst i teltet og pirket i maten, kom en av jentene bort og lurte på om vi kunne gå på restaurant neste gang. Usedvanlig sterk saft fikk vi fra plastdunker. Barna lurte på hvorfor vi ikke fikk flaskevann. Vestkantbarn, altså.

Forøvrig var helgen spekket med spennende håndballkamper, ivrige supportere (den mest intense i umiddelbar nærhet ble målt til 94 decibel), dyr kaffe i hallen og glade jenter. Lagleder ble overkjørt av en mann med rullator i kiosken, men slipper varige mén. Én av mødrene dro opp en flaske rødvin og 6 tannlegeplastglass fredags kveld. Vel benket i en ring med en deciliter vin hver og med barna i full gang med å kaste ball, oppdaget vi til vår forskrekkelse at side 7 i cup'ens bruksanvisning klart og tydelig beskrev nulltoleranse for alkoholbruk på turneringen, og at lag som ble knepet ble kastet ut på stedet. Aldri har jeg sett pappglass forsvinne og en rødvinsflaske bli korket så fort.

I håndballhallen på søndag foreslo jeg for eldstejenta at vi kanskje skulle kjøpe oss en egen håndball vi kunne kaste litt med i hagen. Ja, svarte hun, og så må vi få oss håndballbane. Well.

Det ble ihvertfall gull. Til alle.

...